Bygninger for soning av fengselsstraff

Innesperring som tiltak mot og behandling av kriminell atferd har sin rot både i et nytt menneskesyn og et nytt samfunnssyn som vokste frem i det etterreformatoriske Europa. Samfunnets oppgaver var ikke lenger å vise omsorg for de ulykkelige og straffe de kriminelle, men å forbedre dem så de kunne bli nyttige samfunnsmedlemmer. Ut fra dette vokste det på 1800-tallet frem en fengselsarkitektur som i sin gjennomførthet savner sidestykke i vår tid.

Frihetsberøvelse eller innesperring som alminnelig straffemetode er ikke mange hundre årene gammel. Skikken med å kaste personer i fangehull kjennes riktignok fra langt tilbake, men hører sammen med direkte maktutøvelse i motsetning til virkemidler innenfor mer eller mindre systematisk og planlagt kriminalitetsbekjempelse. På norsk område er innesperring en ukjent reaksjonsmåte i landskapslovene, mens Magnus Lagabøters landslov fra 1274 legitimerer mørkestue i kongens borger.

Ut over 1600-tallet skjer det i Vest-Europa en rekke omveltninger i synet på hva man kan kalle problematiske grupper innen befolkningen. Dette gjaldt syke, fattige som ikke kunne livnære seg på egen hånd samt individer som hadde brutt lovene og var hjemfalne til straff. Sykdom, fattigdom og kriminalitet opptrer ikke sammen med absolutt nødvendighet, men i praksis har ofte de bedrestilte deler av befolkningen oppfattet det slik. I tiden etter reformasjonen kommer et gjennomslag for nye tanker om hvordan man skal forholde seg til slike individer, tuftet på et nytt syn på hva som er årsaken til deres tilstand.

De fattige og syke hørte i middelalderen under kirkens sfære. Det var likevel to grunnleggende forskjellige ideologier eller teologiske oppfatninger om dem – en nytestamentlig hvor de ble sett som omsorgstrengende medmennesker og en gammeltestamentlig hvor sykdom og fattigdom ble sett som en guddommelig straff for menneskenes synder. Etter reformasjonen, og kanskje spesielt i de kalvinistiske områdene, ble stor vekt lagt på at den viktigste av alle plikter var å brødfø seg selv og sin familie. Synet på fattigdom og sykdom i denne teologien var at slikt var et resultat av enkeltmenneskets moralske svikt. Dette hadde likevel ikke som konsekvens at man lot være å bry seg, tvert imot var svaret å forbedre de ulykkeliges dårlige moral. Dette skjedde gjennom det som er blitt kalt Den store innesperring. Over hele Europa ble arbeidsledige, fysisk funksjonshemmede, fattige og syke internert, oftest under samme tak. Noen god løsning var dette ikke, sosiale undersøkelser i siste halvdel av 1700-tallet dokumenterte en rekke mildt sagt svært uheldige følger, og en reformbølge fulgte. Den franske revolusjon hadde avvikling av innesperring som løsning på fattigdomsproblemet som en fanesak. Ideen om å sette inn tiltak mot det enkelte individ som skulle føre til at det forbedret seg, var imidlertid kommet for å bli. Den slo også inn på det nært beslektede området kriminalitetsbekjempelse. Middelalderens løsning hadde her vært å straffe direkte på legemet, ved lemlesting eller avliving, samt å la dette foregå offentlig, til skrekk og advarsel. Nå ble frihetsberøvelse, oppdragelse (tukt) og kontroll metoden i stedet. Forbrytere ble sett på som mennesker som ikke hadde tilegnet seg den moral, kunnskaper og ferdigheter et samfunnsnyttig individ måtte ha, og dette skulle avhjelpes med oppdragelse under strengt regulerte omstendigheter.

Danmark-Norge tok som en del av det reformerte Europa del i denne utviklingen. Interneringen skjedde her likevel ikke i form av felleshus for alle grupper av befolkningen man oppfattet som problematiske, man fikk i stedet egne fattighus, barneanstalter, arbeidshus, tukthus osv. Grensen mellom disse og rene fengsler kunne være hårfin, mange ganger mer teoretisk enn den var følbar i praksis. Men i teorien skulle man gjøre samfunnsnyttige mennesker av de internerte. Dette passet også nøye sammen med at staten i stigende grad fikk karakter av en samfunnsentreprenør, ikke bare tok man sikte på å gjøre grupper som var en belastning om til verdiskapende grupper, det skaffet også billig arbeidskraft til statlige prosjekter og annet staten gjerne så realisert.

Christian Vs lov av 1687 demonstrerer dette. Her nevnes seks måter interneringen av kriminelle kunne gjennomføres på:

1)      arbeid i jern
2)      arbeid på marinens skipsverft Bremerholm
3)      arbeid i spinnehus
4)      fengsel på vann og brød
5)      arbeid i fiskeriene nordenfjells
6)      arbeid i bergverkene sønnenfjells

Fra hhv 1734 og -39 ble arbeid i bergverkene og på Bremerholm avløst av arbeid på festningene. Dette var en forskyvning av disponible ressurser over til statens store satsing på reising av festningsverk. Da denne perioden var over, ble slavene, som de innsatte ble kalt, i stedet leid ut til private for å gjøre forefallende arbeid - i lenker. I 1842 kom en ny kriminallov, som førte til at innsetting i slaveriene etter hvert ble avløst innsetting i tukthus også for kriminelle (av begge kjønn). Dette var i realiteten bare en stadfesting av at tukthusene i praksis hadde utviklet seg til fengsler. Men på 1600-tallet og langt fremover var militærvesenet var nærmest enerådende som myndighetenes kontrollapparat, og på den tid derfor det naturlige sted for staten å plassere driften av straffanstaltene. I begynnelsen var kravene til oppholdsrom for slavene neppe andre en nødtørftig ly og sikkerhet mot rømming.

Europeisk opplysningstid utviklet mot slutten av 1700-tallet et mer avansert syn på pedagogiske straffemetoder. De ivrigste reformatorene hadde sitt utgangspunkt i noe forskjellige ideologiske ståsteder som filantropi eller materialisme, men levde alle i industrialiseringens tidsalder og utviklet et svært likt syn på hva et fengselsopphold skulle bestå i. Forbryteren ble sett på som et menneske som samfunnsmaskineriet hadde feilet med, han hadde ikke hadde mottatt den oppdragelse eller de påvirkninger som skulle til for å gjøre ham til et rettskaffent, samfunnsnyttig menneske. Løsningen bestod derfor i å sette inn korrigerende tiltak: Soning under total isolasjon skulle skjerme fra annet enn positiv påvirkning. Denne bestod i yrkesopplæring, fast, hardt arbeid, regelmessig døgnrytme, streng disiplin samt religiøs opplæring og praksis. Isolasjonen skulle dessuten, sammen med vissheten om å være under konstant men usynlig oppsyn, gjøre individets bearbeiding av den positive påvirkningen mer effektiv, gjennom større mulighet for anger og utvikling av selvkontroll. Det hører med til bildet at både reformatorene selv og deres samtid betraktet reformene som et uttrykk for en tid som i motsetning til tidligere viste varme og omsorg ovenfor de uheldigstilte.

Et så gjennomstrukturert behandlingsopplegg krevde tilsvarende gjennomstrukturert arkitektur å foregå i, og reformatorene selv utviklet ideer om hvordan et fengselsanlegg måtte utformes. Med mindre variasjoner var disse konstruert rundt et sentralt observasjonspunkt, fra dette holdt man oppsikt med bygningsfløyer hvor det var gallerier med inngang til eneceller. Luftegård og fengselskirke var konstruert og innredet slik at kontakt fangene imellom også der var umulig. Alt på begynnelsen av 1800-tallet ble det bygd fengsler med utgangspunkt i disse ideene, men først med Pentonvillefengselet fra 1842 kan man si det ble reist et anlegg hvor arkitekturen fullt ut gjenspeilte den nye ideologien om at soning skulle skje i botsfengsler (penitentaries). Som arkitektur betraktet viser disse anleggene en sjelden høy grad av samsvar mellom bruk og form! (For utdypende informasjon om nye straffeideologier og fengselsarkitektur på 1800-tallet, se Aud Sissel Hoel: "Maktens bilder", Norsk rettsmuseums skriftserie bind 1 (2007).

I Norge kom den nye fengselsideologien til uttrykk da Slaveriet ved Skansevakten i Trondhjem ble reist mellom 1831 og -33. Et hovedgrep i bygningens arkitektur er et ovalt observasjonsrom i senter, fra dette kunne vokterne gjennom kikkhull eller ”judasøyne” holde oppsikt med slavene i tilstøtende, store rom. Noe fullverdig botsfengsel er bygningen likevel ikke. En staffanstaltkommisjon nedsatt i 1837 foreslo derimot at det skulle bygges syv botsfengsler rundt i landet, men bare ett av dem ble reist, Bodsfengselet i Kristiania, som ble åpnet i 1851.

Som det oftest er med stringente, gjennomarbeidete og ideologisk funderte sosiale eksperimenter var også botsfengselstankegangen et resultat av overforenkling, og produserte ikke de forventede resultatene. Det viste seg mellom annet at langvarig oppbevaring av mennesker under et så strengt regime hadde flere effekter på psyken enn de som var tilsiktet.

Fagdisiplinene rundt straff og soning er senere blitt utviklet til et langt med sofistikert nivå, men dette har ikke resultert i arkitektur like spesialutformet som det botsfengslene var. Generelt kan man si at man har fått anlegg med et særegent fengselsuttrykk i de tilfelle man har ønsket fengsler med høy grad av intern sikkerhet og rømningssikkerhet. I andre tilfelle har det vært definert krav om en så tilnærmet normal arkitektur som mulig, med sikte på å forberede klientellet på normal tilværelse etter soning. I praksis har man dessuten ofte måtte innfinne seg med å tilpasse eksisterende bygningsmasse, hva enten dette har vært eldre fengsler eller tidligere militær- eller sivilforsvarsanlegg.

Av Johan S. Helberg, direktør ved Norsk rettsmuseum
Første gang publisert i Fortidsvern