Bygningens historie

BYGNINGENS HISTORIE

Slaveriet ved Skansevakten i Trondhjem
Johan S. Helberg, direktør ved Justismuseet


Bygningen er fra begynnelsen av 1830-årene, og viser at man også i Norge fulgte med i nye tanker om utformingen av fengselsbygninger. På slutten av 1800-tallet ble innredningen gjort om da landets første asyl for farlige
sinnssyke ble lagt dit. Bygningen er administrativt fredet,
og huser i dag Justismuseet. Trondhjems byport lå naturlig plassert der     hvor Nidelven nesten når fjorden før den gjør en sving og avgrenser halvøyen byen er anlagt på. Her var det selvfølgelige punkt for et forsvarsanlegg, og   her lå den ene av byens to militærvakter. Den andre lå ved fergestedet mot nord, og begge fikk sitt slaveri da militærvesenet på 1600-tallet ble tillagt  også å fungere som fengselsvesen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Det nye slaveriet

Slaveriet ved Skansevakten ble etter hvert uttjent.I 1808 ble slavene overført til Tukthuset noen hundre meter lenger inn mot byen. Siden 1816 hadde var arbeidet med festningene avsluttet, og slavene i stedet ble leid ut til forefallende arbeid i byen. Ny slaveri kom ikke før begynnelsen av 1830-tallet, da militærkomplekset Skansevakten ble renovert med nye bygninger.

Arkitektoppdraget ble gitt til Ole Petter Riis Høegh. Det har vært påpekt at Høegh ikke hadde militær bakgrunn, og at dette var uvanlig når militære   anlegg skulle oppføres. En årsak til dette kan være at Trondhjem var en by med lange tradisjoner for omsorg for svake grupper i samfunnet, med et spekter av institusjoner innen feltet.

De siste tjue årene hadde slaveriet vært del av Tukthuset. Det er rimelig å anta at de som hadde ansvar for byens sosiale institusjoner var orientert om de nye tanker om soningsforhold for kriminelle og ønsket en slaveribygning i pakt med disse, i motsetning til tradisjonell militærarkitektur. Det var nære bånd til England, som på denne tiden var foregangslandet når det gjaldt utviklingen innen kriminalitetsbekjempelse gjennom soningsforhold.

 

 

 

 

 

 

 

Judasøyne

Plantegningene til bygningen viser en klar påvirkning av det panoptiske prinsipp for utforming av soningsanstalter. Midt i bygningen ligger et murt, ovalt rom med samme lengderetning som bygningen. Via en forhall på hver side er sentralrommet knyttet til identiske inngangspartier, plassert midt på bygningens langsider.

Opprinnelig var et stort rom i hvert hjørne av bygningen, hvert grenset inn mot sin  halvdel av de to halvsirklene i det ovale sentralrommet. Dette var slavenes  oppholdsrom, som kunne observeres gjennom kikkhull eller judasøyne i veggen mot sentralrommet. Dette går over begge etasjer samt loftet, og i hvert fall i første etasje    lå gulvet en meter høyere for å lette observasjonen. På den korte ytterveggen i hvert av oppholdsrommene viser tegningen en luke mot et påhengt lite, ytre rom, en konstruksjon som fungerte som privet for slavene. Lukene ble gjenfunnet i 2005, da bygningen ble strippet for all murpuss.

Bygningen er utført i empirestil med halvvalmtak. Langfasadene er symmetrisk formet rundt svakt fremskytende men likevel bastante, kvaderimiterte omramninger av inngangen, som når helt opp til underkant av vindusrekken i 2.etasje. Taket er belagt med rød taksten og bygningskroppen er oppført i pusset mur som er hvitkalket; tross dette er det allmenn enighet om at bygningen fremstår som noe dyster. Bygningen ble fullført i 1833, men først i 1835 ble 1.etasje tatt i bruk og 2.etasje to år senere.

I 1842 kom en ny kriminallov som la grunnen for at tukthusvesenet også fikk ansvaret for kriminelle. Driften av Slaveriet fortsatte uendret frem til så sent som 1879, da ble de innsatte igjen flyttet til Tukthusets bygninger. Kanskje  ble Slaveriet benyttet så vidt lenge fordi den var en fengselsbygning bygd    etter moderne prinsipper? Selv om bygningen lå som en del av   militæranlegget Skansevakten, ble den i 1879 innlemmet i institusjonen Tukthuset, som hadde sine bygninger flere hundre meter nærmere byen. Den ble deretter benyttet som avdeling B, først i institusjonens kvinnefengsel og deretter igjen i mannsavdelingen, frem til 1888.


Kriminalasylet

De neste årene stod den tom som reserveareal inntil den i 1895 ble tatt i bruk som landets første asyl for farlige, sinnssyke kriminelle. Året før hadde Stortinget gitt en bevilgning til ombygging av 1.etasje. Østre del fikk nå to parallelle korridorer langs midtaksen med inngang til celler fra disse.

Hver celle ble oppvarmet med en ovn, plassert inne i cellen men fyrt gjennom en luke i korridoren. Hele ovnen og røret et dekket av en halvkjegleformet kappe, som hindrer den innsatte både i å skade seg og å få tilgang til ovnsdeler som kunne brukes som slagvåpen. Kappen har mange små hull i øvre del, for å slippe varmluft inn i cellen. Systemet er identisk med hva som finnes på Rotvoll sinnsykeasyl utenfor Trondheim, bygget i 1872. Etter ombyggingen var det rom for 16 pasienter. I 1900 ble også 2.etasje ombygd tilsvarende. Bygningen fungerte som landets kriminalasyl inntil pasientene ble overført til Reitgjerdet utenfor Trondheim i 1961. Med det forsvant denne pasientgruppen over til helsevesenet. Fengselsvesenet omdisponerte nå bygningen til bruk som korttidsfengsel for promilledømte. Den var lite egnet for denne typen soning og gikk etter hvert over til å bli brukt til lagerformål. Da oppvarming og vedlikehold stoppet helt opp nærmet den seg på 1980-tallet en ruinlignende tilstand, tross langvarig status som administrativt fredet. Krefter i Trondheim ville det annerledes, og den ble i årene 1990 – 92 istandsatt for et betydelig beløp og utleid til Trondheim politikammer, som brukte den til kontorer og fra 1997 også som politimuseum.

I 2003 overtok Norsk rettsmuseum bygningen (som skriftet navn til Justismuseet i 2016). Den tjener nå som administrasjons- og utstillingslokaler, samtidig som den i seg selv er en perle i museets samling.

Første gang publisert i Fortidsvern